Oslo, sprayboksens hjemby

Norsk oppfinnsomhet

Den 8. oktober 1926 søkte kjemiingeniør Erik Rotheim om det første patentet på en aerosolboks som kunne holde væsker og dispensere dem med bruk av drivmidler.

I 1931 ble Rotheims «metode og apparat for atomisering av væsker eller halvflytende masser» lovlig patentert i Norge og han ble kjent som oppfinneren av sprayboksen.

Rotheim var ansatt ved Alf Bjerckes Fernissfabrikk i Oslo (nå Jotun) og samarbeidet med instrumentmaker Frode Mortensen for å utvikle sprayboksen for det kommersielle markedet, men de klarte ikke å løse problemet med dysen, som stadig tettet seg. På midten av 1930-tallet valgte de å selge patentet til USA for 100.000 kroner (4.638.059 kroner i dag).

Rotheim døde i 1938 i en alder av 39 og fikk derfor ikke sett den globale suksessen oppfinnelsen hans ble.

Husholdningingsobjekt

Som med mange andre oppfinnelser fra midten av 1900-tallet, var andre verdenskrig en viktig faktor i utviklingen av sprayboksen.

Hundretusenvis av amerikanske soldater ble sendt til Sør-Stillehavet, hvor sykdommer som malaria og tyfus ble spredt via mygg.

To forskere fra Department of Agriculture, Lyle Goodhue og William Sullivan, utviklet en liten bærbar boks i 1943 som ble satt under trykk av en flytende gass og i stand til å sprøyte insektmiddel.

Lignende aerosolsystemer ble raskt tilpasset andre produktkategorier for allmennheten å bruke, inkludert spraymaling.

Illinois-malingsfirmaet Seymour fra Sycamore var det første som brukte aerosolteknologi utelukkende for malingsprodukter i 1949. Eieren Ed Seymour ønsket å demonstrere en aluminiumsmaling, utviklet for maling av radiatorer, som ville bruke en sprayfunksjon som ligner enheten amerikanske soldater hadde brukt i andre verdenskrig, og ble tildelt et amerikansk patent i 1951.

I dag er sprayboksen en del av hverdagen for millioner av mennesker over hele verden, med applikasjoner i alle områder av hjemmet. Tidligere ble freon og klorfluorkarboner brukt som drivgass, men dette ble forbudt i 1981. Nå brukes en blanding av propan og butan som drivgass, mens kampen om å produsere den første bærekraftige sprayboksen er godt i gang.

Graffitikulturens opprinnelse

Spraymaling er et populært medium blant moderne graffitikunstnere på grunn av dens portabilitet, varighet og hastighet.

På denne måten kan den sammenlignes med den myke malingsstuben i metall som på 1800-tallet gjorde det mulig for kunstnere å male «en plein air» eller utendørs for første gang og dermed muliggjorde den impresjonistiske kunstbevegelsen.

Den nøyaktige opprinnelsen til den moderne graffitibevegelsen diskuteres intenst. Den banebrytende writeren* CORNBREAD var aktiv i Philadelphia så tidlig som i 1965. I 1971 ble det enda større oppmerksomhet rundt graffitikulturen da The New York Times publiserte en forsideartikkel om TAKI 183, en gresk tenåring hvis navn var overalt å finne i New York Citys gater.

Filmer som Style Wars (1983), Wild Style (1983), Beat Street (1984) og boken Subway Art (1984) eksporterte de fire elementene i hiphop-kulturen (DJ-ing, MC-ing, graffiti og breakdancing) fra New York til resten av verden.

I Skandinavia byttet unge kunstnere bilder og zines for inspirasjon og tips for å få mest mulig ut av det begrensede utvalget av spraymaling og farger tilgjengelig for dem. Boken Graffiti i Danmark inkluderte en veiledning om hvordan man blander sammen maling fra to separate bokser for å lage en tredje farge; mens andre writere oppdaget at dysene fra Formfett matoljespray og stoffrens kunne brukes til å male bredere linjer.

De Oslo-baserte kunstnerne Raide og Pay2 gjorde seg gjeldende på den internasjonale scenen, og var blant de første som utviklet et nettverk med graffitimiljøet i New York. I en periode blomstret en ny og spennende ungdomskultur.

*et begrep for noen som utøver kunstformen graffiti

Nulltoleranse og krigen mot graffiti

Som mennesker har vi en medfødt trang til å kommunisere med stammen vår, og i årtusener har vi gjort det ved å skrive på vegger.

Det eldste eksemplet på figurativ kunst, oppdaget i 2024 på den indonesiske øya Sulawesi, er minst 51 200 år gammelt. Begrepet graffiti kommer fra italiensk graffiato (bokstavelig talt "skrape"), brukt for å beskrive håndskrevne inskripsjoner fra det tidlige romerriket.

Men like raskt som graffitibevegelsen utviklet seg, gjorde også byenes grep for å undertrykke den. Før Vinter-OL på Lillehammer i 1994 startet Oslo kommune et tverretatlig grep mot graffiti, en tilnærming som formelt ble vedtatt i en nulltoleransepolitikk mot graffiti i 2000.

På et tidspunkt brukte Oslo kommune 80 millioner kroner per år på fjerning av graffiti. Foreldre ble skremt med falske bøter levert til postkassen deres, og writere ble fremstilt som hjerneløse i reklamekampanjen «Taggerhue» som ble vist på kino og på kollektivtransport.

Disse tiltakene førte til stigmatisering og strenge sanksjoner for graffitikunstnere, inkludert bøter som fortsatt betales i dag i de strengeste tilfellene. I 20 år førte Oslo en «krig» mot graffiti i hovedstaden som til tross for endrede holdninger fortsatt har ringvirkninger i dag.

En global bevegelse

Spraymaling har vært en global handelsvare siden 1950-tallet. Fra de tidlige dagene med improvisering og å "nøye seg" med det begrensede utvalget av produkter som er tilgjengelig, er det i dag et svimlende utvalg av merker, farger, dyser, verktøy og utstyr knyttet til den ydmyke sprayboksen.

Former og størrelser varierer fra mikro til ultrabrede, med bokser i begrenset opplag samlet som kunstobjekter. Samtidig handles vintagebokser og tilknyttede gjenstander av et voksende internasjonalt fellesskap av samlere.

Nye underkategorier av graffiti og gatekunst dukker opp etter hvert som teknologien og verktøyene fortsetter å utvikle seg i takt med kunstnerisk innovasjon. Denne kompleksiteten fanges opp i The Feral Diagram (Daniel Feral, 2012) som skildrer hvordan graffiti og gatekunst har beveget seg mot sentrum av kunsthistorien og artikulerer hvordan de har påvirket – og blitt påvirket av – de andre store kunstbevegelsene i det 20. og 21. århundre.

Banksy, uten tvil verdens mest kjente levende kunstner, fortsetter å tiltrekke internasjonal oppmerksomhet med lite mer enn en sprayboks, sjablong og godt øye for plassering. Samtidig viser posthume utstillinger for pionerer som Lee, Futura2000 og den visjonære kunstneren RAMM:ΣLL:ZΣΣ – med sin 'gotiske futurisme'-stil inspirerte skiftet fra bokstavbasert til abstrakt graffiti - en økt forståelse for innovatørene av graffitibevegelsen som vi kjenner og elsker i dag.

Quick Spraylakk

Hvis du var graffitiwriter i Skandinavia på 1980- eller tidlig 90-tallet, er sannsynligheten stor for at du har malt med Quick Spraylakk.

Det Sandefjord-baserte selskapet var lenge det eneste kommersielle malingsmerket på markedet. Writere fra Norge reiste ofte til Danmark og tilbake med tog for å hamstre maling, hvor prisen var betydelig billigere og man kunne få et bredere utvalg av farger. Spesielt ettertraktet var fargen Lemon Yellow som ikke var tilgjengelig i Norge.

Quick Spraylakk var og regnes fortsatt som et kvalitetsmerke, men utviklingen av spraymaling for graffiti og gatekunstformål fra slutten av 90-tallet og utover – med kvaliteter som høyt og lavt trykk for ulike miljøer og et større utvalg av farger – resulterte i at writere gikk bort fra å bruke Quick.

I dag er Quick Spraylakk fortsatt rettet mot DIY ("gjør det selv")-markedet og relanserte deres Quick Bengalack-serie i 2019 med et større utvalg av farger og semi-gloss spraymaling.

For å markere utstillingen “Oslo, Home of the Spray Can”, har Oslo Street Art Festival hentet fram et ikonisk Quick sprayboksdesign fra 1980-tallet og invitert kunstnere til å tegne sin egen etikett i en personlig hyllest til det høyt elskede merket.

Samlingen vil forbli utstilt på et offentlig sted etter utstillingen og fortsetter å bli utvidet i forkant av 100-årsjubileet for oppfinnelsen av sprayboksen i 2026.